Tid for nysosialismen

Venstresiden må aldri mer sette seg i en situasjon hvor vi framstår som begrensere av frihet, vi må være de fremste forkjemperne for mer frihet.

Audun Lysbakken

Valget neste år kan representere slutten på 25 års tro på markedet som problemløser. Den globale mobiliseringen mot konsernmakt og urettferdig handel har drepende effektivt undergravd liberalismens krav om å representere framskritt og modernitet. Selv en forsiktig kursendring vil representere et veiskille. Men finnes det et radikalt prosjekt som representerer en mer grunnleggende utfordring?

Den britiske aktivisten og akademikeren Hillary Wainwright har skrevet en av den nye venstrebølgens viktigste bøker, «Reclaim the State», som kom ut høsten 2002. I boken legger hun ut på en reise som tar henne fra Porto Alegres eksperimenter med direkte demokrati, til fagforeninger i Newcastle som utkonkurrerte et multinasjonalt selskap og vant anbud på sine egne jobber.

Grunnsteinen i ulike tankeretninger, påpeker Wainwright, er deres kunnskapsideal. Nettopp i forståelsen av hvem som sitter med innsikt og erfaring til å stille seg i spissen for sosial forandring, gjorde forrige århundres venstreside sine avgjørende feil. Feil som banet veien for sosialismens ideologiske kollaps og kraften i den nyliberale offensiven.

Den allvitende staten som sosial entreprenør var utgangspunktet for etterkrigstidens velferdsbygging. Staten og partiet kunne ved hjelp av sine planer og statistikker oppnå den nødvendige innsikt for å fastslå hva som var riktige løsninger for folk. Velferdsstaten er et frigjørende prosjekt.

Men samtidig har den sosiale entreprenørkunsten møtt sine egne begrensninger. Fordi samfunnet vårt er for komplisert til at innsikten i hva slags løsninger som fungerer kan kodifiseres og sentraliseres til et overmektig byråkrati. Og fordi moderne mennesker har alle forutsetninger for å bestemme mest mulig over sine egne liv.

Det er fordi sosialdemokratiet aldri forstod dette at rommet åpnet seg for høyrebølgen. Moderne mennesker lar seg ikke begeistre av skepsis til flere tv-kanaler eller butikker som har åpent etter klokken fire. Venstresiden må aldri mer sette seg i en situasjon hvor vi framstår som begrensere av frihet, vi må være de fremste forkjemperne for mer frihet. Bare slik kan vi avsløre hvor løgnaktig høyresiden er når den framstiller seg selv som forsvarere av frihet for enkeltmennesket.

Markedsliberalismen bygger på en enda mer autoritær oppfatning av hvem som er skikket til å styre; Troen på innsikten til den private entreprenøren, og dermed på «markedets» evne til å ta riktige beslutninger. I virkeligheten fører markedsliberalismen med seg en mengde samfunnsmessig irrasjonelle prioriteringer, samt en voldsom konsentrasjon av makt.

Liberalismens verste angrep på framtiden vår er dens undergraving av demokratiet. Den private entreprenørens makt krever ikke frihet, men streng regulering. Vi lever i en tid preget av politisk ensretting, hvor demokratiet bindes på hender og føtter for ikke å komme i veien for markedet. I konkurransens navn detaljreguleres samfunnene våre, av byråkrater i alt fra Konkurransetilsynet i Bergen, via Brussel til IMF i Washington. Nyliberalismen er dessuten ikke bare autoritær, den er totalitær. Den er båret fram av ideologer som snakker om historiens slutt og gjør krav på å representere den eneste mulige framtid.

Midt på nittitallet lanserte Jan Otto Andersson i det finske Vänsterförbundet begrepet «Det tredje venstre». Dette nye venstre må forene og fornye grunnlaget for de to forrige store venstrebevegelsene, det første venstres kamp for demokrati og liberale friheter, og det andre venstres sosiale klassekamp.

Den afrikanske økonomen og marxisten Samir Amin har på sin side tatt til orde for en «Tredje sosialisme». Den første var den som utviklet seg under 1800-tallets tidlige industrialisme. Den andre ble skapt gjennom verdenskrigene og masseproduksjonen, og brøt sammen med murens fall og nyliberalismens offensiv. Nå begynner den tredje sosialismens tid, globaliseringens og IT-alderens sosialisme.

«Denne nye fasen i venstrebevegelsens utvikling innledes nå på langsomt og plagsomt vis», skriver Russlands fremste venstredissident, Boris Kagarlitskij, om Andersson og Amins perspektiver. Den nødvendige sjølransakelsen på venstresiden førte på 1980- og 90-tallet til faneflukt og ideologisk krise. Fornyelse ble synonymt med å flytte posisjoner mot høyre. Nå har denne utviklingen snudd. Den globale freds- og rettferdighetsbevegelsen, og radikaliseringen av opinionen etter børskrasj og Irak-krig har forandret det politiske klimaet.

Mens det andre venstres sosialisme i sine ulike former bygget på samfunnsbygging ovenfra, må nysosialismen ta utgangspunkt i den innsikt og kunnskap som finnes nedenfra i samfunnet vårt. De mest løfterike forsøk på sosial frigjøring de siste årene bygger alle på å føre makt nærmere folk.

Egenorganisering var stikkordet for zapatistopprøret, og for fagforeningene Hillary Wainwright besøkte i Newcastle. Porto Alegres direkte demokrati bygger på at det er innbyggerne selv som best er i stand til å prioritere mellom ulike løsninger for byen deres.

Også i modellkommune-forsøkene her hjemme finner vi igjen slike tanker. De ansatte i kommunene kan når de selv får ansvar og tillit, finne langt mer effektive måter å drive på enn noe overbetalt konsulentfirma.

Å snu hierarkiene betyr å frigjøre kunnskap som verken staten eller kapitalen har tilgang til. Det er gjennom demokratiske strukturer i både samfunn og næringsliv at disse kreftene kan frigjøres. Mye mer demokrati på alle plan i samfunnet er derfor kjernen i en moderne sosialisme. Det er allerede i dagens politiske hverdag at det må foreslås reformer som fører til grunnleggende endringer i maktforhold. Slik kan styrkeforhold endres, og vi kan vinne erfaringer som peker forbi fåmannsveldet under kapitalismen.

Målet er fordypning og utviding av demokratiet langs to akser: Demokratisering av det politiske demokratiet, og av økonomien.

Hvilke slike strategiske reformer kan vi foreslå i forbindelse med valget i 2005? Ett eksempel har Venezuelas bolivarianske revolusjon allerede gitt oss. Å kunne velge sine representanter er ikke nok om ikke folket også kan stille dem til ansvar, og kalle mandatet tilbake hvis representantene ikke opptrer i samsvar med sine velgeres interesser. Dette prinsippet er innbakt i Venezuelas nye grunnlov. Hvis en bestemt andel av velgermassen skriver under på kravet kan et politisk mandat trekkes tilbake. Det var folkeavstemning om et slikt krav Hugo Chavez vant så overbevisende i august.

I Norge pågår det en debatt om hvorvidt Storting eller regjering skal få rett til å oppløse Stortinget. Hvorfor ikke heller gi folket denne retten? Grunnloven bør endres, slik at et antall tilsvarende en viss prosentdel av de som stemte ved forrige valg kan kreve nyvalg av folkevalgte organer på alle nivå.

En slik rett til å kalle tilbake de valgte vil gi en helt ny dimensjon av folkemakt i politikken. Det vil være en langt viktigere reform for demokratiet enn avskaffelse av monarkiet og statskirken. Den bør kombineres med andre reformer som kan stimulere til økt politisk deltakelse, for eksempel å senke stemmerettsalderen til 16 år.

Også andre former for direkte demokrati kan gi økt folkemakt. Porto Alegres såkalte deltakende budsjettering er et kjent eksempel. Dette systemet har spredd seg til byer over hele Brasil, og etter hvert også til enkelte steder i Europa.

Ideen er i korthet at viktige prioriteringer i kommunen skal gjøres av innbyggerne selv. Derfor utformes byens investeringsbudsjett gjennom et sinnrikt system av lokale folkemøter og delegater fra bydelene.

Porto Alegres direkte demokrati har ikke bare ført til bedre løsninger og politisk mobilisering av vanlige mennesker, men har også åpnet lukkede politiske rom og tatt knekken på en blomstrende korrupsjon. I Brasil forsøkes dette prinsippet utviklet også på regionalt og, så langt i begrenset omfang, nasjonalt nivå.

Brasil er et fattig land hvor offentlige budsjetter stadig strammes inn etter krav fra IMF og børsen i Sao Paulo. Når slike former for folkemakt kan bygges der, bør ikke norsk venstreside nøle med å foreslå det samme her hjemme. Viktige prioriteringer bør også i norske byer kunne gjøres av folk selv. Med en solidaritetsregjering på plass fra neste høst bør staten gi støtte til slike forsøk i kommunene.

De farligste kravene for overklassen er de som berører eiermakten. Den groveste av all urett kapitalismen skaper er maktkonsentrasjonen i noen få eieres hender, enten de er tradisjonelle kapitalister eller mektige konsern. Et sosialistisk prosjekt som ikke tør røre eiermakten er ikke sosialistisk. Opplagte måter å gjøre dette på er å øke det offentlige eierskapet i samfunnet, og å øke ansattes representasjon i styrer og generalforsamlinger i private selskap.

En annen måte å utfordre eiermakten på er ved hjelp av kollektive fond. Verdens lønnstakere eier gjennom sin samlede pensjonskapital verdier større enn alle dem vi finner på verdens tre ledende børser til sammen. Men dette er ikke nok. For å vise fram et reelt alternativ til hierarkiske kapitalistiske maktstrukturer må det dyrkes fram en sektor i økonomien som er styrt gjennom direkte demokrati.

Arbeiderstyrte bedrifter er ikke bare mer demokratiske. Alles kompetanse kan utnyttes på en annen måte enn ved styring ovenfra, og lojaliteten vil ligge et annet sted enn i den tradisjonelle private sektoren. Folk flytter ikke sine egne arbeidsplasser til Kina. Det bør derfor opprettes en egen selskapsform for slike demokratiske selskap, og staten må gå inn med støtteordninger som stimulerer til opprettelsen av bedrifter med en slik organisering.

Både den globale freds- og rettferdighetsbevegelsen, og den norske 2005-alliansen er bredt sammensatte koalisjoner. Etter hvert som den forsvarskamp vi fører vinner fram, vil debatten om hva slags forandring som skal på dagsorden tilta i styrke. Både sosialdemokratiet og de mest moderate NGOene vil forsøke å vinne det ideologiske hegemoniet til det nye venstre.

Derfor må også den radikale venstresiden nå utvikle våre perspektiver, fra forsvarskamp for velferdsstaten til reformkrav som utfordrer kapitalismens maktstrukturer og logikk. En slik ny sosialisme er i støpeskjeen, bygget på erfaringer og ideer om utvidet demokrati. Den nødvendige forsvarskampen for velferdsstat og hevdvunnede programformuleringer kan omsider utvikles til noe mer. Det er nå mulig å ta innover seg det forrige venstres feilsteg, og søke en reell fornyelse uten å bli mindre radikal.

«Det er ved å bevege seg mot havet at elven forblir trofast mot sin kilde», skrev Jean Jaurès, grunnlegger av det franske sosialistpartiet. Oppgaven er ikke lenger å vokte museer. Snart kommer nysosialismen.